hvil i fred søte Kasjmir

Katten vår er død. Søte, gamle, rare katten. Han ble nesten 15 år, så har vi hatt han så lenge jeg har levd. Det er bra at han ble såpass gammel, men han kunne blitt eldre hadde det ikke vært for den stygge bikkja. Jeg likte virkelig ikke måten Kasjmir døde på. Eller ble drept på.
Igår tidlig så vi noen folk i naboens hage som drev på under verandaen deres. Vi tenkte at det kanskje var noen snekkere, selvom det var litt merkelig midt i jula. Litt seinere kom naboen inn og fortalte at en jakthund hadde løpt inn i hagen og jagd to katter. De hadde løpt under verandaen, og hunden stormet etter. Den ene katten kom unna, men den andre ble revet og dratt i av hunden. Fortsatt var ingen sikre på om den katten var vår fordi den var såpass ødelagt, men eieren skulle komme tilbake senere med katteliket slik at vi kunne identifisere det. Tiden gikk og ingen eier kom, så pappa gikk opp for å prate med dem. Eieren var pottesur og sa at han hadde hivd katten i skogen. Pappa sa at han måtte hente den, om ikke det var vår katt, var det noen andre som savnet den. Mannen nektet, det var tross alt bare en katt. Pappa truet med anmeldelse, og gikk. En halv time senere hadde mannen kommet på andre tanker, og hadde med seg katten. Jeg orket ikke se på det, og det var det såvidt noen andre som gjorde heller, men mamma og pappa måtte få sjekket det. Det var lenge veldig usikkert på om det var Kasjmir, for pelsen virket så hvit, men etter en liten vaskeseanse, kunne vi se at det var vår han. Vi kunne også se at det ikke var noen store sår etter bitt, så antagelig døde han av sjokk før han ble revet i av hunden.
Dette ble langt det her, men ganske dramatisk var det faktisk. Og jeg savner litt. Det høres kanskje dumt ut, men dere som selv har mistet et kjæledyr, vet hvor trist det faktisk kan være. Nå slipper han i hvert fall å bry seg om det blinde øyet, den dårlige hørselen og de skrale bena.