klem-entiner

Jeg velger å dedikere dette innlegget til den herlige mandarinen. Nei, det er feil. Klementiner heter det vi spiser. Mandariner er visstnok veldig steinete og importen av det til Norge sluttet de med tidlig på 90-tallet. Men altså, jeg er veldig begeistret for den lille, oransje frukten vi vanligvis spiser rundt juletider. Den smaker utrolig godt og bringer frem julestemning bare ved lukten. Og for meg som vanligvis ikke er så veldig flink til å få i meg frukt, er mandarinen, unnskyld, klementinen en smart, liten sak, proppfull av c-vitaminer. Den eneste uting med den er at den er litt klissete å skrelle, selvom den er mye bedre en appelsin som jeg forøvrig ikke gidder å spise lenger.

I går spiste jeg ni klementiner. Jeg fikk helt dilla, og stappet i meg en etter en. Pappa påsto at jeg begynte å bli litt oransje og kom til å ende opp som en klementin. Han hadde derfor planer om å gjøre meg om til en vandrende julekalender, ved å stikke nellikspikere i meg. Dette håper jeg virkelig han har endret mening om, for jeg vil ikke ende opp i søpla pga fruktfluer slik som de i fjor gjorde.

Da jeg fortalte Lisa om pappas skumle ideer, skulle hun også spise så mange, så vi kunne være klementiner i sammen. Det tror jeg hadde blitt litt finere, så vi begge kan bli invandert av fruktfluer med egg, og føle smerten sammen.

Idag har jeg bare spist tre klementiner. Skuffende. Jaja, har jo noen timer igjen. Ellers, nok fruktsnakk for i dag.